Depresjonen er på vei ut. Yay? Tja. Jeg vet ikke helt, jeg. Det er ikke akkurat festlig å være deprimert, men det er på mange måter verre å kjenne at trykket letter.
For vi vet jo hva det innebærer.
Hei, hypomani!
Jeg er i det minste glad, men det er fryktelig slitsomt å være på hele tiden også. Som i går, da MMXXL-traileren kom ut. Reaksjonen min. Reaksjonen min da jeg så den igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Og igjen. Seriøst.
Sånn sett er det på mange måter bedre å være nede i gjørma enn oppe i lufta, for da er jeg i det minste ikke gal på utsiden. Og jeg spammer ikke ned hele vennelista på face fordi jeg har så jævla mye viktig å formidle og jeg må fortelle det NÅ MED EN GANG til ALLE hvis ikke døøøøør jeg.
Så.
Uansett: med hypomani kommer skrivelyst, så forvent -litt- større kvantitet herfra fremover.
Ikke kvalitet.
